Bolivia

Neleta Karlsen

77

Jeg var da en av de heldige som fikk være med til det fjerne vest, nærmere bestemt Bolivia. Et aldeles praktfullt land med en givende kultur og vakkert landskap. På reisen har vi fått opplevd mye av dette veldig varierte landet. I det ene øyeblikket var vi i en landsby som er nærmere 4000 moh, og snø på fjelltoppene rundt. I det andre befant vi oss i en by i jungelen hvor temperaturen var ett par og 30, og luftfuktigheten var målt til 85%.

Det å komme til Sør-Amerika var virkelig et kultursjokk uten like! Det var nemlig ikke sjeldent man ble møtt med et kyss på kinnet… Noe som er et betraktelig brudd på de norske sosiale normer. Det var også en mye sterkere relasjon i familiene. Der bolivianske kvinner ofte blir opprørt hvis sønnen bestemmer seg for å flytte ut før han er 35. Men det er ikke bare det å møte folket som var et kultursjokk, men også det å oppleve landet i seg selv. Trafikken, kjøretøyenes kvalitet, prisene, maten, jordhusene, byene, ja det meste var annerledes.

index

Etter kun en uke på tur hadde vi opplevd og reist mer enn forventet. De første godværsdagene ble tilbrakt i Santa Cruz, med god mat, lokal fotballkamp og en helt ny kultur. Dernest satte vi kursen mot Salta i Argentina for å utøve ymse ekstremsporter. Etter all strikkhoppinga hadde vi en i overkant langdryg busstur mot Uyuni og saltørkenen. Mot slutten møtte vi på en veiblokkade som ikke opphørte før etter litt smålige bestikkelser og disputering mellom bolivianerene. Langt om lenge var vi endelig vel fremme til gitte destinasjon, der vi fikk gå på verdens største saltørken. Den første uka endte med ankomsten til Sucre, der skulle vi ha undervisning og bo på en bibelskole ca. to uker av turen. Der fikk vi smake litt på hverdagen igjen.

Den andre uka hadde vi stort sett undervisning på formiddagen, og sosialt samhold med kristne søsken på ettermiddagen og kveldene. Det gikk mye i fotball og volleyball på kveldstid, så om en ikke var dyktig fra før av så ble en det hvert fall da. Vi fikk også sunget, vitnet og fortalt bibelhistorier til barn på en lokal «ikke kristen» skole. Noe som var svært givende, især når barna satte så pris på det. Når uka var omme var det på tide med enda en ekstremsport, nemlig å sykle ned dødsveien. Jeg vet ikke med deg, men jeg må ærlig si at det var ikke det mest beroligende å ha 1000 meter fritt fall ved siden av en på en smal grusvei. Ikke bare det, men det var nå også kors langs kanten for å minnes alle som har kjørt utfor. Når vi hadde kommet vel ned møtte vi på enda en veiblokkade. Vi ble da satt inn i bussene igjen å KJØRT opp samme smale veien som vi kom ned.

33

Etter å ha overlevd dødsveien to ganger mer en forventet, tok vi et aldri så lite på gjensyn med La Paz. Vi ankom Cochabamba samme kvelden. Der tok vi oss inn på et flott, og nokså sentralt hotell. En av de første dagene var det generalstreik. Noe som gjorde at flesteparten av butikker og restauranter var stengt. Grunnen til dette var folkets misnøye med presidenten Evo Morales som har, ved hjelp av korrupsjon, har hatt makta siden 2006. Når streiken gikk mot en slutt fikk vi endelig kommet oss ut på merknaden, eller «Canchaen». Der var det et folkehav, og en fargepalett uten like. Det var mange inntrykk, mange lukter og mange flådde dyr. Det var i tillegg der vi fikk kjøpt oss mesteparten av de beryktede boliviagenserene. Senere samme dag var vi innom et gatebarnprosjekt for å se på arbeidet og spille fotball, på en noe ulendt fotballbane, med gatebarna/ungdommene. De vant. Etter et verdig nederlag hadde vi vitnesbyrd, sang og en jevnt over god stund i sammen.

På turen hadde vi også en utreisehelg hvor vi ble gruppevis fordelt på tre byer/landsbygder. En god gjeng ble igjen i Cochabamba, der de var bla. På kirkebesøk og delaktige i humanitært arbeid. Det hadde da just vært et stort jordskred i området, og mange hus var skadde og måtte graves ut av jord som var opptil 3 meter på husveggene. Dette hjalp de til med, og ble belønnet med et godt og forfriskende bad. De spilte også volleyball og fotball med noen ungdommer fra en lokal kirke. Etterfulgt av et møte med masse sang,

27973556_206666980076103_8526135709656867754_n

Resten ble fordelt på Gruvebyen Potosi og landsbygda Tinguipaya. Vi dro i forening til Potosi der vi fikk gå inne i sølvgruvene i sølvfjellet for å se hvordan de arbeidet der. I gruven fikk vi se hvordan de hadde ofrer til djevelen når de var under jorda, men tilbedte jomfru Maria og Jesus over jorda. Et noe forvridd virkelighetsbilde når det gjelder frelsen. Siden dro Tinguipaya-gruppa videre. Potosi-gruppa bodde hos nåværende misjonær Preben Solvang. Her fikk de oppleve kirkemøter og lovsang på queqhua, et stammespråk som oftest blir snakket i fjell-landsbyer. I tillegg fikk de bryne seg skikkelig med fotballkamp på snaue 3800 moh. Avreisen til Tinguipaya var noe lengre enn de andre gruppene sine, med 6 timer. Vi var akkompagnert av Kjell Aardal, som var tidligere misjonær i Bolivia. Der hadde innkvarterte vi oss i en NLM- bolig. Vi hadde møter, sang og alt gikk på queqhua. I tillegg begav vi oss ut på en tidlig lørdagsmorgen for å møte hermano Martin. Vi kjørte en time lengre opp i fjellene og ble møtt av jordhus, okser som pløyde, lamaer, og mye annet uvandt. Vi satt ute på plassen foran husene til vår bolivianske broder å holdt et queqhua-møte. Over oss hang ei tørkesnor med litt ymse dyreinvoller, og rundt oss hoppet det fjærkre og katter om en annen. Et kultursjokk for de fleste.

28168085_206665066742961_4382829339355949788_n

Acasio var også en destinasjon på reisen. Der hadde vi mange møter rundt om i nærmiljøet, og sang mange sanger på både spansk og queqhua. Alle jentene sove i et lite hus med 11 senger. Med den første natte ble det kraftig uvær, og lynet slo ned stadig nærmere for hver gang. Strømledningene knitret, tordnet buldret og regnet trampet på taket. Det regnet gjennom taket den natten, og kun ned i min sekk. Mot slutten dro vi til jungelbyen Trinidad. Det var i hovedsak en «mellomstasjon» for de som skulle reise ut i jungelen på krokodille-jakt. Selv ble jeg, 5 andre, og samtlige ledere igjen i Trinidad. Her fikk vi leie mopeder og kjøre til en lagune med rundt 30 grader i vannet. I tillegg fikk vi også smake krokodillekjøtt. Nokså seigt, men ganske godt. Som en liten fotnote kan det også nevnes at Bolivia hadde fantastisk god og billig mat. Kjøttet er altså det beste av sitt slag, og du kunne få en god biffmiddag med drikke og dessert for under hundrelappen. Det var altså til å legge på seg av. Etter dette reiste vi til siste destinasjon, som var Santa Cruz. Buganvillas var virkelig balsam for sjelen. Et 5 stjerners hotell, en god avslutning på en lang og innholdsrik tur.

På reisen fikk vi møte mange kristne søsken som vi ikke alltid kunne «kommunisere» med i den forstand. Men vi klarte allikevel å knyttet ett sterkt bånd gjennom det å kjenne den samme Faderen. Som gruppe hadde vi ofte vitnesbyrd og deltok alle i et kor som var satt opp før turen. I koret sang vi spanske sanger, og hadde flere møter rundt om i fjellene og i byene. Det var en opplevelse å kunne kjenne på gleden i musikken, og folkeligheten i menighetene. Ettersom dette var en praksistur har vi fått være delaktige i diakonalt arbeid som leksehjelp, barnehjem og andre prosjekter.

28167802_206667350076066_3730860599606832262_n

Bolivianske søsken minnet oss stadig på at vi mest sannsynlig ikke kommer til å se hverandre igjen her på jorda, men i himmelen skal vi alle samles som en stor familie. Et rørende utsagn jeg kommer til å ta med meg videre. Etter praksis i Bolivia har jeg mange tanker om misjon og dets virke, og jeg kunne selv tenke meg å reise ut som misjonær i Sør-Amerika. På denne turen har vi fått følge de tidligere, og de nåværende, misjonærene sine fotspor. Noe som har gjort reisen til en både innholdsrik og opplevelsesrik tur, som jeg gjerne ville ha vært med på igjen!

Til slutt vil jeg komme med et aldri så lite takk for turen, og en ekstra takk til gode ledere som virkelig fikk kabalen til å gå opp!

  • april 30, 2018

LEAVE A COMMENT TO THIS POST

Name (Required)

Email (Required)

Website

Your Comment (Required)